Jeg fikk klump halsen og gråten presset seg frem. Min datter hadde akkurat fortalt oss at hun skulle reise fra meg, for å gå ett år på bibelskole i USA. Dette ble starten på en prosess som nå har pågått i flere år, der Gud har måtte jobbe i livet mitt som mamma.

Det blir for mye

Vi var en vanlig familie fra Søgne, engasjert i menighet og jobb. Som de fleste andre foreldre hadde vi ønsker om hva barna våre skulle gjøre. At de alle fire hadde ønske om å ta DTS, så vi som et fantastisk grunnlag som de kunne bygge livet sitt på: å få seg en utdanning, velge riktig ektefelle og få en god jobb her på Sørlandet. Men nå satt de tre yngste rundt kjøkkenbordet og strålte. De hadde akkurat fortalt hvordan Gud på utrolige måter hadde kalt dem alle tre til å bli misjonærer i et land i Sentral-Asia. Men jeg kjente at hjertet mitt ville sprekke. Klumpen var nå helt oppe i halsen og jeg måtte ut, for dette ble for mye! Jeg sa til Gud «Du krever for mye av meg!» Plutselig ble fremtiden jeg hadde sett for meg røvet fra meg. Nå skulle det ikke bo tre nydelig familier rundt oss, med kommende barnebarn som kom på besøk og som vi kunne bli med på skoleopptredener, bursdager eller bare kose oss med barn og svigerbarn på kveldene. Jeg følte at dette store, ukjente muslimske landet kom til å sluke ¾ av familien vår. Kan dette virkelig være din plan Gud? Kan du ikke heller kalle barna våre til å bli misjonærer i vårt eget land?

Et hinder for barna

Et par dager etterpå ble vi invitert til noen venner, som både hadde vært misjonerer tidligere og som nå jobbet med å sende ut misjonærer fra UIO Skjærgårdsheimen.  Jeg hadde mange spørsmål og kjente at løsrivelses-prosessen slet i meg og jeg var redd for å miste kontakten med barna og deres kommende familier. De fortalte om sine erfaringer om hvordan de hadde fått veldig god kontakt med sine foreldre mens de var ute i misjon, både gjennom lengre besøk og ukentlige Facetime samtaler. De fortalte at hovedgrunnen til at ungdom som er kalt til misjon ikke reiser ut, er manglende støtte fra deres kristne foreldre. Noe reiste seg i meg; dette er for galt, foreldrene kan vel ikke styre ungdommene sine slik? Så slo det meg at det var dette jeg også holdt på med. Jeg prøvde tappert å så inn i dem grunner til at dette ikke blir et så bra liv for dem. Panisk hadde jeg skapt meg selv et lite håp: de er unge nå og impulsive og har så eventyrlyst, men når de vokser til så vil de nok komme på andre tanker.  Da gikk det opp for meg at også jeg var som disse foreldrene som halte og slet i ungdommene sine, som trodde at egne råd var bedre enn det å stole på Gud.

Påvirket av hva?

Mens jeg var hos dette venneparet, måtte jeg bare spørre om en ting til: tenk om våre barn hadde blitt manipulert når de var i UIO og at de ikke gjorde dette av rett grunn? De svarte at de nok hadde blitt påvirket den tiden de var på DTS og i UIO, men hvordan ville ett norsk universitet ha påvirket dem?  Da slo det meg at med denne avkristningen som foregår i landet vårt, det liberale tankesettet og likegyldighet til Guds ord som preger flere menigheter, var det nok best for barna våre at Gud tok seg av dem. Igjen måtte jeg si til Gud: Ta dem og bruk dem der Du vil og bevar dem i brann for deg!

Guds gode vilje

Et nytt håp begynte å spire fram hos meg om at de kanskje kunne få det greit som misjonærer likevel. Jeg leste et vers fra Fil.2,13: Det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje. Dette viste meg at det var Gud som dro i våre barns hjerter om å ville legge ned sitt liv og være villige til å gå dit Han ville.

Gir alt til han

Gud fortsatte å jobbe i meg og oss. Etter hvert opplevde vi at Gud ledet oss til å ta en DTS, som vi gjorde nå i høst. Der har Gud fortsatt å utfordre oss, leget dype sår og gitt oss et større hjerte for misjon. Han har vist oss at barna våre er ikke noe vi eier, de er Guds gave til oss. Når vi klarer å overgi oss selv og våre rettigheter til Herren, har vi begynt å oppdage hva det vil si å vinne verden for Ham.

Tone Moi 2021. Denne kronikken er også utgitt i Mot Målet februar 2022.

Første tiden som DTS stab følte Wenche Bratlund Larsen (56) seg utilpass og alt for gammel, som en av få godt voksne blant mange unge. Men hun fikk raskt erfare hvor sultne de unge er på kontakt med de som er eldre.

Høsten 2019 hadde minstemannen i familien reist i militæret, og hun fikk mulighet til selv å gå på DTS. «For en reise de to og et halvt siste årene har vært! Først min egen DTS på Skjærgårdsheimen med outreach til Israel/Jordan rett før pandemien slo til, og så to nydelige og hektiske sesonger som DTS stab på samme sted. Jeg har virkelig fått følge drømmene om å gå sammen med de unge og se Gud gjøre sitt verk i dem», sier hun begeistret.

Hjemmebanen har vært viktigst

Likevel har den aller viktigste arenaen for henne vært på hjemmebane med ektemannen Per, der de har fått fostret, oppdratt og disippelgjort tre flotte gutter. «Det har vært en treningsarena viktigere enn noen formell utdanning kunne gi meg», Sier Wenche. Hun er takknemlig for inspirasjonen og drahjelpen de som familie har fått gjennom familieleirene til Familiefokus.  

Enkle mamma handlinger

Da hun selv gikk DTS fikk hun oppleve hvordan medstudentene verdsatte at hun og de andre «gamle» var der. «De unge var så sultne på mamma-kontakt. Jeg fikk bidra med helt enkle mamma-handlinger», forteller hun. Det var alt fra en klem, ferske boller, forbønn, en ekstra slant penger, gåtur, et smil, klapp på en skulder eller en samtale. Som DTS stab har hun fortsatt med dette, i tillegg til å lede smågruppe og ha en-til-en samtaler med studenter. «Å få gå tett sammen med disse unge som legger ned livene sine for sin egen generasjon, er så utrolig motiverende. Jeg får lytte, be og dele av mine erfaringer og om det Gud har gjort i livet mitt». Responsen fra de unge har vært overveldende.

Vi må tørre å åpne opp

Wenche har en bønn for sin generasjon. «Vi må åpne opp for disse dyrebare unge. Våge å gå nær og ikke skremmes av alders gapet. Vi sitter på så mye livskompetanse som denne generasjonen er desperat etter. I tillegg beriker det eget liv og gir så mye mening». Hun trekke frem versene fra Malakias 4;6 «Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så Jeg ikke skal komme og lyse jorden i bann», som betyr mye for henne.

Forventing til året som kommer

«Vi går et spennende år i møtet og jeg opplever at bønnene som er bedt for Generasjon Z besvares rett foran våre øyne. La oss ha forventninger og ikke dra i bremsen nå. La oss løpe sammen med dem og ha ryggen deres, de trenger oss og vi trenger dem», avslutter hun. Dermed er utfordring gitt!

Intervjuet av Geir Edvin Frøen. Denne artikkelen er også utgitt i Mot Målet februar 2022.