Jeg fikk klump halsen og gråten presset seg frem. Min datter hadde akkurat fortalt oss at hun skulle reise fra meg, for å gå ett år på bibelskole i USA. Dette ble starten på en prosess som nå har pågått i flere år, der Gud har måtte jobbe i livet mitt som mamma.
Det blir for mye
Vi var en vanlig familie fra Søgne, engasjert i menighet og jobb. Som de fleste andre foreldre hadde vi ønsker om hva barna våre skulle gjøre. At de alle fire hadde ønske om å ta DTS, så vi som et fantastisk grunnlag som de kunne bygge livet sitt på: å få seg en utdanning, velge riktig ektefelle og få en god jobb her på Sørlandet. Men nå satt de tre yngste rundt kjøkkenbordet og strålte. De hadde akkurat fortalt hvordan Gud på utrolige måter hadde kalt dem alle tre til å bli misjonærer i et land i Sentral-Asia. Men jeg kjente at hjertet mitt ville sprekke. Klumpen var nå helt oppe i halsen og jeg måtte ut, for dette ble for mye! Jeg sa til Gud «Du krever for mye av meg!» Plutselig ble fremtiden jeg hadde sett for meg røvet fra meg. Nå skulle det ikke bo tre nydelig familier rundt oss, med kommende barnebarn som kom på besøk og som vi kunne bli med på skoleopptredener, bursdager eller bare kose oss med barn og svigerbarn på kveldene. Jeg følte at dette store, ukjente muslimske landet kom til å sluke ¾ av familien vår. Kan dette virkelig være din plan Gud? Kan du ikke heller kalle barna våre til å bli misjonærer i vårt eget land?
Jeg gir deg alt
Etter at disse følelsene hadde roet seg litt senere på dagen, foreslo min mann at vi skulle ha en samlingsstund. Dette var noe vi hadde hatt siden de minste barna var 1 år og der hadde vi «prentet inn» i dem Guds Ord og viktigheten av å følge Guds vilje. Hadde vi gjort en for god jobb? Var det ikke bedre om barna våre bare var tradisjonelle kristne som ikke hadde så hjerte for misjon? Jeg kjente jeg var sint på lederne i Ungdom i Oppdrag som påvirket ungdommene våre slik, samtidig som frykten av å miste dem slet i meg. Da tok vår datter, som ofte leder lovsang, frem gitaren og sang noen ukjente strofer som traff meg mitt i hjertet:
Det er vanskelig å telle dråper når hjertet flyter over
Du er verdt så mye mer enn hva min krukke rommer
Jeg gir deg alt,
holder ingenting tilbake
Jesus, du skal få mitt aller mest dyrebare
Tårene kom igjen og jeg sa til Gud i mitt indre: Jeg gir deg barna mine, Herre! Du skal få mitt aller mest dyrebare. Hjelp meg å gi slipp!
Et hinder for barna
Et par dager etterpå ble vi invitert til noen venner, som både hadde vært misjonerer tidligere og som nå jobbet med å sende ut misjonærer fra UIO Skjærgårdsheimen. Jeg hadde mange spørsmål og kjente at løsrivelses-prosessen slet i meg og jeg var redd for å miste kontakten med barna og deres kommende familier. De fortalte om sine erfaringer om hvordan de hadde fått veldig god kontakt med sine foreldre mens de var ute i misjon, både gjennom lengre besøk og ukentlige Facetime samtaler. De fortalte at hovedgrunnen til at ungdom som er kalt til misjon ikke reiser ut, er manglende støtte fra deres kristne foreldre. Noe reiste seg i meg; dette er for galt, foreldrene kan vel ikke styre ungdommene sine slik? Så slo det meg at det var dette jeg også holdt på med. Jeg prøvde tappert å så inn i dem grunner til at dette ikke blir et så bra liv for dem. Panisk hadde jeg skapt meg selv et lite håp: de er unge nå og impulsive og har så eventyrlyst, men når de vokser til så vil de nok komme på andre tanker. Da gikk det opp for meg at også jeg var som disse foreldrene som halte og slet i ungdommene sine, som trodde at egne råd var bedre enn det å stole på Gud.
Påvirket av hva?
Mens jeg var hos dette venneparet, måtte jeg bare spørre om en ting til: tenk om våre barn hadde blitt manipulert når de var i UIO og at de ikke gjorde dette av rett grunn? De svarte at de nok hadde blitt påvirket den tiden de var på DTS og i UIO, men hvordan ville ett norsk universitet ha påvirket dem? Da slo det meg at med denne avkristningen som foregår i landet vårt, det liberale tankesettet og likegyldighet til Guds ord som preger flere menigheter, var det nok best for barna våre at Gud tok seg av dem. Igjen måtte jeg si til Gud: Ta dem og bruk dem der Du vil og bevar dem i brann for deg!
Guds gode vilje
Et nytt håp begynte å spire fram hos meg om at de kanskje kunne få det greit som misjonærer likevel. Jeg leste et vers fra Fil.2,13: Det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje. Dette viste meg at det var Gud som dro i våre barns hjerter om å ville legge ned sitt liv og være villige til å gå dit Han ville.
Gir alt til han
Gud fortsatte å jobbe i meg og oss. Etter hvert opplevde vi at Gud ledet oss til å ta en DTS, som vi gjorde nå i høst. Der har Gud fortsatt å utfordre oss, leget dype sår og gitt oss et større hjerte for misjon. Han har vist oss at barna våre er ikke noe vi eier, de er Guds gave til oss. Når vi klarer å overgi oss selv og våre rettigheter til Herren, har vi begynt å oppdage hva det vil si å vinne verden for Ham.
Tone Moi 2021. Denne kronikken er også utgitt i Mot Målet februar 2022.