Hva skulle jeg ønske jeg viste om sex

Hva skulle jeg ønske jeg viste om sex

by | Jan 13, 2022 | Ektepar

Med bakgrunn i avisen Dagens artikler om å vente med sex til ekteskapet har jeg skrevet et brev til meg selv, om hva jeg skulle ønske jeg visste om sex som 18-åring.

Kjære Geir Edvin 18 år!

Etter å ha vært gift i 16 år, fått noen ekstra kilo på kroppen og litt mer livserfaring, har jeg noen betraktninger som jeg har lyst å dele med deg når det gjelder sex. Jeg vet det opptar veldig mye av dine tanker, og preger både din relasjon til Gud og til deg selv.

Meningen med livet

Slapp av! Det å finne seg en kone og ha sex er ikke meningen med livet, livet er så mye mer. Gud har en hensikt, og det er i han du finner full tilfredstillelse og mening. Så slutt å strev, både etter kallet (med stor k) og etter livsledsager. Hvil i at du er Guds sønn, elsket og verdifull, og søk etter å kjenne han bedre. Det er fint å drømme om en fremtidig familie, men vær tilfreds i den livssituasjonen du er. Både din relasjon til Gud, til familie og venner er verdt å investere inn i, og de vil være berikende for deg. 

Sex er ikke selve livet

Sex er godt, og når du har sex frigjør kroppen mange lykkehormoner. Men det finnes glede og lykke i andre ting også. Jeg tror at livet ikke er mindre verdt hvis du ikke opplever å ha sex. Guds ønske er at den intime sexen skal være et bilde på den enheten vi som kirke skal ha med han. Dette er et stort mysterium, men det løfter også dette med sex til noe større en kroppslige behov for kroppskontakt og utskillelse av kroppsvæsker. 

Verdt å kjempe for

Det fine og intime med sex er at to kropper smelter sammen. Dette tror jeg Gud har satt ekteskapet som ramme for å oppleve. Ikke for å være kjip, men for beskyttelse og trygghet. Det er godt å vite at min kone har valgt meg og at vi har en ektepakt som binder oss sammen. Det gir trygghet, og det gjør at jeg kan være helt meg selv i møtet med henne. Det var vanskelig til tider å vente med sex til ekteskapet, og vi gikk litt lenger enn det vi hadde avtalt. Vi ble overasket hvor sterke krefter som er i sving, og hvor lett det hadde vært og gått enda lenger. Da trengte vi andre rundt oss, som vi kunne leve åpent med og som heiet på oss. Men det var verdt å kjempe for! Det var som et hellig øyeblikk, når jeg på bryllupsnatten kunne kle av og se min kone naken for første gang.

 

God sex krever arbeid

Første gangene vi hadde sex var det spennende, men også vondt og litt kleint. Vi trengte ikke inspirasjon fra porno eller tydelige beskrivelse på hvordan gå frem. Det finner man ut helt av seg selv. Men når jeg ser tilbake, handlet sex altfor mye om egen nytelse og om min orgasme. Det tar tid å bli kjent med egen og hennes kropp. Jeg måtte lære at hennes kjønnsorganer operer annerledes enn min penis. Hun var ikke klar på det sekundet det tok for meg å få reisning. Ved å være emosjonelt knyttet sammen, gjennom kroppsberøring og intimitet, ble hennes kropp også klar for sex. Det fører til at hun kan få oppleve mer nytelse og få orgasme. Sex har bare blitt bedre og bedre. For det handler om å bli kjent med hverandre, og det skal vi få utforske helt frem til døden skiller oss av.

 

Alle ser ikke på porno

Porno er et forvrengt bildet av sex, og det gjør at sex ofte blir noe som en opplever på egenhånd. I Guds nåde og støtte fra mennesker rundt deg kan du leve uten pornografi. Og skulle du falle eller føle deg stuck, husk at Jesus setter virkelig fri! Fristelsen for porno slutter ikke å være der når du blir gift. Det er ikke din ektefelles ansvar å sørge for at du tar rette valg eller at hun jevnlig gi deg sex for at du skal klare å holde deg. Åndens frukt er selvkontroll. Tren på det allerede nå, for det vil gi gode frukter videre i livet.

 

Onani

Jeg husker at jeg på din alder strevde med spørsmålet om onani var synd eller ikke, og det tok altfor mye plass i livet. Guds nåde er større! Gjennom onani er det lett at sex blir kun for egen tilfredstillelse, noe jeg tenker ikke samsvarer med Guds hensikt. Jeg tror heller ikke at kroppen trenger at du onanerer jevnlig. Så bruk energien på noe mer hensiktsmessig.

 

Attraksjon og skjønnhet

Gud har skapt oss til å nyte det han har skapt. Det å se på en kvinne er ikke det samme som å se på en kvinne og ville ha sex med henne. Det er aldri kvinnens feil om du ikke klarer å styre dine tanker og lyster. Vi mennesker tiltrekkes ulike personer, og denne tiltrekkingen trenger ikke være romantisk eller seksuell. Det gjør at vi kan utvikle gode og nære relasjoner til både andre menn og kvinner, noe vi alle trenger.

 

Synd er synd

Vi mennesker ønsker å gå vår egen vei. Jeg tror at vi alle trenger hans nåde, også når det gjelder vår seksualitet. Om vi har gjort ting vi vet har vært galt eller ikke ønsker, hatt urene tanker eller satt oss selv i sentrum, så trenger vi Jesus. Han tilgir, renser og tar bort all skam!

 

Du spurte ikke etter råd

Her kom det mange råd fra en voksen, selv om jeg vet at din generasjon ikke er så opptatt av bombastiske sannheter. Vit at det finnes voksne som ønsker å lytte til deg og dine utfordringer, og som vil gi rom for dine ærlige og direkte spørsmål. Så håper jeg at mitt liv og erfaring med Jesus kan være et forbilde for deg.

Geir Edvin Frøen er gift med Nina, de har tre barn og bor på Stange. De leder Familiefokus, som er familiearbeidet til Ungdom i Oppdrag. Familiefokus treffer mange unge DTS studenter og par som skal gifte seg hvert år. I møtet med de og ektepar på weekender og familieleire, ser de viktigheten av å løfte frem Guds gode tanker for ekteskap og seksualitet.

Denne kronikken ble publisert i Dagen desember 2021.

Hjelp! Barna mine har fått misjonærkall.

Hjelp! Barna mine har fått misjonærkall.

by | Jan 13, 2022 | Ektepar

Jeg fikk klump halsen og gråten presset seg frem. Min datter hadde akkurat fortalt oss at hun skulle reise fra meg, for å gå ett år på bibelskole i USA. Dette ble starten på en prosess som nå har pågått i flere år, der Gud har måtte jobbe i livet mitt som mamma.

Det blir for mye

Vi var en vanlig familie fra Søgne, engasjert i menighet og jobb. Som de fleste andre foreldre hadde vi ønsker om hva barna våre skulle gjøre. At de alle fire hadde ønske om å ta DTS, så vi som et fantastisk grunnlag som de kunne bygge livet sitt på: å få seg en utdanning, velge riktig ektefelle og få en god jobb her på Sørlandet. Men nå satt de tre yngste rundt kjøkkenbordet og strålte. De hadde akkurat fortalt hvordan Gud på utrolige måter hadde kalt dem alle tre til å bli misjonærer i et land i Sentral-Asia. Men jeg kjente at hjertet mitt ville sprekke. Klumpen var nå helt oppe i halsen og jeg måtte ut, for dette ble for mye! Jeg sa til Gud «Du krever for mye av meg!» Plutselig ble fremtiden jeg hadde sett for meg røvet fra meg. Nå skulle det ikke bo tre nydelig familier rundt oss, med kommende barnebarn som kom på besøk og som vi kunne bli med på skoleopptredener, bursdager eller bare kose oss med barn og svigerbarn på kveldene. Jeg følte at dette store, ukjente muslimske landet kom til å sluke ¾ av familien vår. Kan dette virkelig være din plan Gud? Kan du ikke heller kalle barna våre til å bli misjonærer i vårt eget land?

Jeg gir deg alt

Etter at disse følelsene hadde roet seg litt senere på dagen, foreslo min mann at vi skulle ha en samlingsstund. Dette var noe vi hadde hatt siden de minste barna var 1 år og der hadde vi «prentet inn» i dem Guds Ord og viktigheten av å følge Guds vilje. Hadde vi gjort en for god jobb? Var det ikke bedre om barna våre bare var tradisjonelle kristne som ikke hadde så hjerte for misjon? Jeg kjente jeg var sint på lederne i Ungdom i Oppdrag som påvirket ungdommene våre slik, samtidig som frykten av å miste dem slet i meg. Da tok vår datter, som ofte leder lovsang, frem gitaren og sang noen ukjente strofer som traff meg mitt i hjertet: 

Det er vanskelig å telle dråper når hjertet flyter over

Du er verdt så mye mer enn hva min krukke rommer

Jeg gir deg alt,

holder ingenting tilbake

Jesus, du skal få mitt aller mest dyrebare

Tårene kom igjen og jeg sa til Gud i mitt indre: Jeg gir deg barna mine, Herre! Du skal få mitt aller mest dyrebare. Hjelp meg å gi slipp!

Et hinder for barna

Et par dager etterpå ble vi invitert til noen venner, som både hadde vært misjonerer tidligere og som nå jobbet med å sende ut misjonærer fra UIO Skjærgårdsheimen.  Jeg hadde mange spørsmål og kjente at løsrivelses-prosessen slet i meg og jeg var redd for å miste kontakten med barna og deres kommende familier. De fortalte om sine erfaringer om hvordan de hadde fått veldig god kontakt med sine foreldre mens de var ute i misjon, både gjennom lengre besøk og ukentlige Facetime samtaler. De fortalte at hovedgrunnen til at ungdom som er kalt til misjon ikke reiser ut, er manglende støtte fra deres kristne foreldre. Noe reiste seg i meg; dette er for galt, foreldrene kan vel ikke styre ungdommene sine slik? Så slo det meg at det var dette jeg også holdt på med. Jeg prøvde tappert å så inn i dem grunner til at dette ikke blir et så bra liv for dem. Panisk hadde jeg skapt meg selv et lite håp: de er unge nå og impulsive og har så eventyrlyst, men når de vokser til så vil de nok komme på andre tanker.  Da gikk det opp for meg at også jeg var som disse foreldrene som halte og slet i ungdommene sine, som trodde at egne råd var bedre enn det å stole på Gud.

Påvirket av hva?

Mens jeg var hos dette venneparet, måtte jeg bare spørre om en ting til: tenk om våre barn hadde blitt manipulert når de var i UIO og at de ikke gjorde dette av rett grunn? De svarte at de nok hadde blitt påvirket den tiden de var på DTS og i UIO, men hvordan ville ett norsk universitet ha påvirket dem?  Da slo det meg at med denne avkristningen som foregår i landet vårt, det liberale tankesettet og likegyldighet til Guds ord som preger flere menigheter, var det nok best for barna våre at Gud tok seg av dem. Igjen måtte jeg si til Gud: Ta dem og bruk dem der Du vil og bevar dem i brann for deg!

Guds gode vilje

Et nytt håp begynte å spire fram hos meg om at de kanskje kunne få det greit som misjonærer likevel. Jeg leste et vers fra Fil.2,13: Det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje. Dette viste meg at det var Gud som dro i våre barns hjerter om å ville legge ned sitt liv og være villige til å gå dit Han ville.

 

Gir alt til han

Gud fortsatte å jobbe i meg og oss. Etter hvert opplevde vi at Gud ledet oss til å ta en DTS, som vi gjorde nå i høst. Der har Gud fortsatt å utfordre oss, leget dype sår og gitt oss et større hjerte for misjon. Han har vist oss at barna våre er ikke noe vi eier, de er Guds gave til oss. Når vi klarer å overgi oss selv og våre rettigheter til Herren, har vi begynt å oppdage hva det vil si å vinne verden for Ham.

 

Tone Moi 2021. Denne kronikken er også utgitt i Mot Målet februar 2022.

En mor på DTS

En mor på DTS

by | Sep 30, 2021 | Ektepar

Første tiden som DTS stab følte Wenche Bratlund Larsen (56) seg utilpass og alt for gammel, som en av få godt voksne blant mange unge. Men hun fikk raskt erfare hvor sultne de unge er på kontakt med de som er eldre.

Høsten 2019 hadde minstemannen i familien reist i militæret, og hun fikk mulighet til selv å gå på DTS. «For en reise de to og et halvt siste årene har vært! Først min egen DTS på Skjærgårdsheimen med outreach til Israel/Jordan rett før pandemien slo til, og så to nydelige og hektiske sesonger som DTS stab på samme sted. Jeg har virkelig fått følge drømmene om å gå sammen med de unge og se Gud gjøre sitt verk i dem», sier hun begeistret.

Et hjerte for barn og unge

Wenche har hele voksenlivet hatt en brann i hjerte for barn og ungdom, noe både yrkesvalg, bønnene og tjenesten hennes er farget av. Hun har i en årrekke vært engasjert i Familiefokus og Kvinner i nettverk. «Dette med generasjonene sammen har vokst sterkere i meg de siste 5-7 årene,» sier hun. «I Kvinner i Nettverk har fokuset på åndelige fedre og mødre gitt meg en enda større lengsel etter at jeg kan være med å se mine barns generasjon «Go higher» enn vi har gjort».  

 

Hjemmebanen har vært viktigst

Likevel har den aller viktigste arenaen for henne vært på hjemmebane med ektemannen Per, der de har fått fostret, oppdratt og disippelgjort tre flotte gutter. «Det har vært en treningsarena viktigere enn noen formell utdanning kunne gi meg», Sier Wenche. Hun er takknemlig for inspirasjonen og drahjelpen de som familie har fått gjennom familieleirene til Familiefokus.  

Enkle mamma handlinger

Da hun selv gikk DTS fikk hun oppleve hvordan medstudentene verdsatte at hun og de andre «gamle» var der. «De unge var så sultne på mamma-kontakt. Jeg fikk bidra med helt enkle mamma-handlinger», forteller hun. Det var alt fra en klem, ferske boller, forbønn, en ekstra slant penger, gåtur, et smil, klapp på en skulder eller en samtale. Som DTS stab har hun fortsatt med dette, i tillegg til å lede smågruppe og ha en-til-en samtaler med studenter. «Å få gå tett sammen med disse unge som legger ned livene sine for sin egen generasjon, er så utrolig motiverende. Jeg får lytte, be og dele av mine erfaringer og om det Gud har gjort i livet mitt». Responsen fra de unge har vært overveldende.

 

 

Vi må tørre å åpne opp

Wenche har en bønn for sin generasjon. «Vi må åpne opp for disse dyrebare unge. Våge å gå nær og ikke skremmes av alders gapet. Vi sitter på så mye livskompetanse som denne generasjonen er desperat etter. I tillegg beriker det eget liv og gir så mye mening». Hun trekke frem versene fra Malakias 4;6 «Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så Jeg ikke skal komme og lyse jorden i bann», som betyr mye for henne.

 

Forventing til året som kommer

«Vi går et spennende år i møtet og jeg opplever at bønnene som er bedt for Generasjon Z besvares rett foran våre øyne. La oss ha forventninger og ikke dra i bremsen nå. La oss løpe sammen med dem og ha ryggen deres, de trenger oss og vi trenger dem», avslutter hun. Dermed er utfordring gitt!

Intervjuet av Geir Edvin Frøen. Denne artikkelen er også utgitt i Mot Målet februar 2022.