Vi hadde kjørt bil i et par timer. Jeg var åtte år, og jeg husker enda følelsen av å gå ut av bilen og trekke inn den friske gårdslufta på Hedmark. Vi skulle være med på familiens første familieleir.

Mamma var om mulig i enda bedre humør enn vanlig, mens pappa var litt mer stille. Lite visste vi om hva som ventet oss. Det var en vennefamilie som hadde anbefalt oss å bli med på familieleir i regi av Ungdom i Oppdrag, og på slutten av 70-tallet var dette et temmelig radikalt prosjekt. For oss tre barna ble denne uka starten på noe helt nytt. Vi snakker fortsatt om det i dag, og lurer på hva som egentlig gjorde at ting ble annerledes for oss som familie i ettertid.
Jeg tror at det viktigste som skjedde var at mamma og pappa fikk et forfriskende møte med Gud. Troen flyttet seg nemlig fra hodene til hjertene deres, og spredde seg i hjemmet vårt. Vi begynte å prioritere litt annerledes, og det ble mer fokus og retning over familielivet.
I dag har jeg egen familie, og jeg ber om at vårt trosliv som foreldre skal være så levende at det smitter over på barna våre, og at de skal velge det samme livet for sine egne liv og familier på sikt. Jeg innser at våre hverdagsvalg har like store konsekvenser for våre barn, som mine foreldres hverdagsvalg hadde for oss. Tro er nemlig ikke noe som læres – den besmittes.

Påvirkning hjemmefra
Mange vordende foreldre leser bøker og artikler om fødsel og foreldrerollen, men det som i praksis styrer det meste av vår måte å takle foreldrerollen på, er den måten vi selv ble oppdratt. Det meste av vår kompetanse innen barneoppdragelse henter vi altså fra egen barndom. På godt og vondt bærer vi vår historie med oss gjennom hele livet. Barna speiler seg i oss, og det vi gjør taler langt sterkere inn i barnas liv enn det vi sier.
Med glede husker jeg fra min barndom at mamma ofte leste Bibelen i stua hjemme. Jeg husker at Bibelen hennes hadde et brunt, hjemmelaget skinntrekk. Da jeg nylig så den gamle Bibelen igjen, med det samme trekket på, fikk jeg en idé.
Som mamma, leser også jeg Bibelen i stua. Men fordi vi lever i en digital tidsalder, har jeg i de siste årene lest Bibelen på brett eller på telefonen min. I utgangspunktet er det ikke noe galt med det, men hvis barna tror at jeg surfer på nettet og ikke leser i Bibelen, så mister jeg muligheten til å modellere overfor barna mine viktigheten av å lese Guds ord. Derfor prøver jeg nå å lese Bibelen i «klassisk format», ikke på telefonen eller brett.
Vi tror at våre vaner har en smitteeffekt på våre barn. Derfor kreves det bevissthet i alle ledd å overføre det vi tror til våre barn.

Nøytralitet, verdier og livssyn
Nøytralitet har blitt et begrep i undervisning og arbeid med barn. Barna skal i dag få informasjon om alt mellom himmel og jord, og alt skal legges fram på en nøytral måte, slik at barna etter hvert kan velge selv hva de ønsker å ta med seg i sitt eget liv. Som veiledere og foreldre skal vi i følge den rådende politiske korrekthet, framstå som livssynsnøytrale og verdinøytrale. Personlig mener jeg at denne filosofien er totalt selvmotsigende. Det å hevde sin egen verdinøytralitet sier faktisk veldig mye om ens verdigrunnlag. Det samme gjelder livssyn. Det er ikke nøytralt å mene at alt eller ingenting er like bra. Tydelighet, klare grenser og rammer har alltid virket til det beste for barn.
Som foreldre er vi satt til å prege og lede barna våre inn i på en vei som vil føre dem i retningen vi mener er best for dem. Ønsker vi å se barna våre vokse opp som trygge og selvstendige mennesker med verdier og evne til å gjøre gode valg for seg selv og andre, kan vi ikke fylle dem med ingenting. Som kristne foreldre må vi se våre barn som vår første «misjonsmark», og så prioritere deretter. Å føre barna inn i et levende forhold til Gud bør være oppdragelsens hovedmål.

Hjemmet er viktigst
Barn har en tendens til å lære mer av det jeg gjør enn det jeg sier. En venn og mentor av meg pleier å si: «Hvis livet ditt lukter godt, og ser ut som et liv barnet ditt vil ha, skal det mye til at det velger noe annet enn deg.» Måten du lever livet ditt på og lever ut troen din på, har altså stor betydning for de som ser deg i hverdagen.
Det har frem til nå ikke foreligget noe forskning i forhold til påvirkning av unges tro her til lands. Tematikken fikk et solid oppsving med Mark Holmens bok, Tro på hjemmebane fra 2009, hvor han bruker tall fra USA og Search Institute med George Barna i spissen. I sin bok påviser han at foreldre har to til tre ganger sterkere påvirkning på ungene sine, enn menigheten. På bestilling fra Indremisjonsforbundet og programkomiteen for «Lev Livet» konferansen i 2013, gjennomførte NLA nylig spørreundersøkelsen Unges erfaringer med tro. Ungdom i Oppdrag ved Familiefokus var med i komiteen. Respondentene var ungdommer som hadde vært med i kristent ungdomsarbeid for seks til ti år siden. De ble bedt om å karakterisere sin oppdragelse ut fra alternativene «kristen», «litt kristen» og «religiøst nøytral».
Undersøkelsen viser helt klart at det er hjemmet som er den viktigste faktoren som påvirker hva de unge velger videre. 90 % av de som kommer fra «kristne hjem» sier at de tror på Gud og alltid har gjort det.
Et tankekors er at 21 % av disse svarer at det var vanlig med andakt hjemme, og bare 17 % at det det var vanlig å snakke om åndelige spørsmål gjennom oppveksten. George Barna hevder at hoveddelen av menneskets identitet og verdensbilde utvikles i alderen 0-6 år og at det skal mye energi til for å endre disse hovedtrekkene etter fylte 13 år. Er vi bevisste nok i forhold til hvem og hva som får prege våre barns oppvekst?

Vår utfordring
Undersøkelsen fra NLA gir oss tilgang på informasjon som aldri før har vært publisert i landet vårt. Den bekrefter det vi alltid har trodd, nemlig at ingenting påvirker våre barns tro mer enn det som skjer innenfor hjemmets fire vegger. Det betyr i praksis at måten du lever ut ditt gudsliv på, har stor betydning for dine barn og dine barnebarns trosliv.
Dine vaner blir dine barns prioriteringer. Kunnskap forplikter. Hva vil vi gjøre med dette?